Islands nye krise

DET ER SLETTES IKKE OVER. Oppvasken etter finanskrisen har utløst et nytt økonomisk og politisk drama med Island i hovedrollen.

Stridens eple er om Island bør betale for tapene til utenlandske innskytere i islandske bankfilialer i utlandet. Resultatet kan i verste fall bli en ny regjeringskrise, at hjelpen fra Det internasjonale pengefondet, IMF, og de nordiske landene uteblir og et veto mot islandsk EU-medlemskap fra Nederland.

Norge har en aktiv birolle, og finansminister Kristin Halvorsen kan havne i en kattepine – før stortingsvalget.

 

Island og Lehman

Sammen med konkursen i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers var sammenbruddet i det islandske bankvesenet finanskrisens mest spektakulære hendelse. De tre bankene Landsbanki, Kaupthing og Glitnir Bank hadde lånt nærmere ti ganger landets samlede inntekter i et år for å finansiere et finansielt erobringstokt verdig den mest aggressive vikinghøvding. Bankkunder over hele Nord-Europa, ikke minst Storbritannia og Nederland, satte sine penger i islandske bankfilialer og datterbanker. Ikke minst ble Landsbankis nettbank Icesave en fenomenal suksess – før den ble en del av tidenes konkursbo.

Kjernen i den nye striden er, i hvert teknisk sett, enkel. Alltinget forlanger endringer i en avtale som den nye regjeringen har inngått om å dekke deler av tapene til kundene i Icesave. Hvorfor skal islandske skattebetalere betale dyrt i årevis for å rydde opp etter private, islandske turbokapitalisters herjinger?

Problemet er bare at avtalen med Nederland og Storbritannia er en forutsetning for all annen krisehjelp til Island. Det gjelder ikke minst avtalen om kriselån fra IMF. Og de like store kriselånene fra Norge og de andre nordiske landene er igjen knyttet til lånene fra IMF.

 

Hvem er skurken?

Bør nå Norge legge presse på Island – eller på Storbritannia, Nederland og IMF?

Synene spriker, for å si det forsiktig. Storbritannias bruk av terrorlovgivningen for å beslaglegge eiendelene til islandske banker, og trusselen fra Nederland om å blokkere islandsk medlemskap i EU, har satt følelsene i kok.

Eva Joly skriver i en kronikk i Aftenposten om «sviket mot Island» og raser mot de skandinaviske landenes taushet overfor «utpressingen som Island utsettes for». Joly påstår med bred penn at islandsk økonomi vil bli rasert og at gjelden umulig kan la seg betale. «På Island kommer det til å være tilbake kun noen få titalls tusen pensjonerte fiskere og naturressursene.»

Professor i økonomi ved Islands universitet, Thorolfur Matthiasson, derimot, skriver i Dagens Næringsliv at gjelden etter det islandske bankeventyret først vil bli uhåndterlig dersom islandske politikere stemmer nei til den avtalen som er fremforhandlet med Storbritannia og Nederland.

 

Filial eller datterselskap

Etter EØS-avtalen har borgere i Norge, Island og Lichtenstein og EU-landene rett til å starte næringsvirksomhet i hverandres land – også bankvirksomhet. Men for bankfilialer – i motsetning til datterbanker som er organisert som egne aksjeselskaper – står hjemlandet ansvarlig både for tilsynet og for at det etableres garantiordninger for innskuddene.

Dette ble Islands bane. Islandske myndigheter aksepterte at Landsbanki, og av til Kaupthing, etablerte seg med filialer i andre land i stedet for datterbanker. I denne kategorien kom også Landsbankis nettbank, Icesave, som ble en spektakulær suksess i Storbritannia og Nederland. Innskuddene steg til fem milliarder euro, eller over 40 milliarder kroner, i løpet av få år. Hver kunde var beskyttet av den islandske innskuddsgarantien på omtrent 20000 euro; ca. 170000 kroner.

Da de tre islandske bankene kollapset gikk den islandske regjeringen enda lengre – men bare overfor innskytere på Island. Regjeringen sikret alle innenlandske innskudd, uten beløpsbegrensning, ved å flytte dem til nystartede, statsdrevne banker. Det luktet brudd på EØS-avtalen.

Icesave-avtalen ordner opp i en del av dette. Island betaler inntil 20000 euro pr. kunde i Storbritannia og Nederland, slik den opprinnelige sikringsordningen tilsa. Større beløp dekkes av de to landene selv, i enkelte tilfeller opp til 100000 euro.

 

Europeisk krise

Finanskrisen har utsatt Island for en enorm belastning. Men Island gikk inn i krisen nesten uten statsgjeld og med lav arbeidsledighet. Arbeidsledigheten vil nå 10 prosent, og statsgjelden vil komme opp i godt over 100 prosent av landets årlige inntekter. Ille som det er, kommer Island vesentlig bedre ut av det enn Latvia og Litauen. Faktisk vil hverken ledighet eller gjeld avvike særlig fra en del kriserammede EU-land.

Hvis man skal tro på Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, vil den islandske stat dessuten få igjen store beløp fra utlandet når konkursboene er gjort opp og eiendelene som finnes i de utenlandske bankfilialene er solgt. I så fall vil nettogjelden komme ned under gjennomsnittet for europeiske land. I mellomtiden, i syv år, forskutterer Nederland og Storbritannia islandske utbetalinger til innskytere i utenlandsfilialene.

 

Indre krise

Island er ikke bare i konflikt med det internasjonale storsamfunnet. Islendingene er i strid med seg selv. Tillitssvikten til landets politikere er fundamental. Den nye regjeringen som ble valgt da den gamle ble feid ut, blir nå møtt med samme type demonstrasjoner som brakte den gamle regjeringen i kne.

Derfor er Island nå i stand til å påføre seg selv ytterligere skade hvis andre land ikke vil utvise storsinn.

Natt til lørdag ble flertallet i finanskomiteen i Alltinget enige om et kompromiss, hvor Island godtar hovedtrekkene i Icesave-avtalen mot at det føyes til to-tre forbehold som skal avgrense islendingenes ansvar.

Dermed havner ballen etter alt å dømme tilbake hos Nederland og Storbritannia.

Kanskje Kristin Halvorsen bør ta et par telefoner? (Aftenposten).